手机屏幕暗下去，沈知意把手机往旁边一扔，烦躁地抓了抓头发。刚才那位刚加了她好友的狗仔弟弟，居然还在微信上发来一堆问号，最后还补了一句：“姐姐，你这刚刚掉了马甲，怎么不疼呀？”沈知意：“……”这TM是哪个熊孩子，逛完我的朋友圈还能逛微信？

她 gennem seg selv i speilet, huden var intakt, ingen blåmerker, ingen shotter. Sakte henlent hun seg frem på sengen og hentet telefonen igjen. probably en prank, she tenkte, men gjorde ikke så mye ut av det. Likte å se hvor langt den andre endte opp, kanskje hun kunne dra nytte av det en dag.

Men det var ikke noen slags lek. Den siste dagen hadde vært en katastrofe. Hun hadde spilt en rolle som hadde blitt for mye, og nå var det hele avslørt. Alle hadde sett at hun var en tyv, og nå var alle overrasket. Men det var ikke bare det. Den store filmen hennes var nå utsatt, og det var ikke fordi regissøren hadde et dårlig forhold til henne. Det var fordi han ikke lenger trodde på henne.

Så hun var her. på toppen av hans kjøleskap, i hans rom. Han hadde nektet henne å sjekke på den, men hun hadde takket nei. Hun måtte komme seg tilbake til hennes verden, og hun måtte gjøre det snart.